'''Sommerens vakreste eventyr'', tenkte den med seg selv.''En blomstereng i fargeflor. Blåklokker, prestekrager, forglemeiei og engsoleie, meter på meter med skjønnhet og perfeksjonisme''.
Løvetannen så lengselsfullt utover engen, ønsket den var der, sammen med de andre.
Men den stod i utkanten, i grøften som skilte engen fra vegen. Hvert år stod den slik og tenkte, lengtet, ønsket seg det umulige, beundret de andres skjønnhet. Sommeren gikk,og løvetannen stod hele tiden med blikket vendt mot engen. Den bøyde stengelen hver gang barnet plukket sin bukett med markblomster, og lot doggdråper falle til jorden hver morgen i sorg over aldri å få oppleve lykken i en barnehånd. ''Var jeg bare var en blåklokke, da fikk jeg stå i en vase på et bord, og alle ville beundre meg!'' En vis gammel løvetann forsøkte å trøste, ''Du kan aldri bli noe annet enn en løvetann, min venn, men din tid kommer, da du vil se velsignelsen av å være den du er!'' Løvetannen bare sukket, den hverken kunne eller ville godta sin skjebne.
<br><br>
Så en dag kom en liten pike til engen. Med tillitsfulle øyne og et strålende smil kom pikebarnet mot grøften der løvetannen stod. Hun så på rekken av gule løvetenner, og løftet hånden for å plukke. Løvetannens hjerte banket som skulle det sprenges.''Nå!'', tenkte den, ''er det endelig MIN tur!'' Lykkelig bøyde den sin gule krone forventningsfullt mot henne...
''Sara, ikke rør den blomsten!!'' En hard og ubarhjertig stemme overdøvet hjertebanken.''Den setter stygge flekker!''En skygge falt over piken, og tok henne med seg. Tilbake stod løvetannen med et knust hjerte. <br><br>
Høsten kom, og en solrik dag kom bonden med sin traktor til enga. Målløs så løvetannen alle de vakre blomstene bli fjernet av den store maskinen. Hvordan kunne dette skje? Paradis ble borte i et sukk. Sjokkert og trist vendte løvetannen blikket mot vegen. Alt var bedre enn å se drømmen lagt i ruiner. Da var det der, øyeblikket, forklaringens tid. For før løvetannen i sin hvite skrud fikk sukk for seg, ble den løftet av en barnehånd. En varm pust blåste, og den steg, høyere og høyere.
Høstsolen ønsket den velkommen. Med ett forstod den, på veg mot uante høyder visste den, dette var det den hadde lenget etter, savnet, drømt om. Den var en løvetann, en vill, fri og levende løvetann. Den hadde funnet sin plass. Til frydefull lek var den skapt, ikke til død i en vase, på en pidestall til overfladisk beundring. Stolt og lykkelig spredte den sine frø utover engen...

(G.Bjørnæs)